...........................................................................................................
.,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,Frédérique Metzger

,,...........Å komme til Flørli, det først og fremst å reise til sjøs, å gå dypt inn i fjorden som er et levende sår, et slag kutter i jorden.
Komme, dra ut, komme tilbake : erfaringen dette opphold inbefatter straks strekningen, å ”flytte seg mot..”
Skipet blir sugd inn i bresjen eller drar seg ut av den, mitt blikk følger denne bevegelse, organiserer under hver reise sine egne landemerker, slipes på klippen.
Denne reisen er et gjennombrudd.
Betydningsfultl, presis, svanger, under solen.
Det bitende regnet er glatt og difus i de krematige tåkelagene og vinden. Det fjerne blir erobret trappevis, fjellene ser ut som om de må gjøre en insatts for å bevare sitt solide preg og verden for ikke å smelte fullstendig bort i det imaterielt, eller komme seg ut av grøftene.
Flørli som jeg slutter meg til eller forlater er også Flørli der jeg arbeider og lever for en tid. Det er et merkelig sted, et sted som paradoksalt er preget av historie og forandring. Jeg blir tatt i mot av dets beroligende form og elektrifisert av dets landskap under trykk. Jeg kommer i synergi med stedet, og dets tingenes gang, ved min handling og simpelthen min tilstedeværende.
Rundt meg : fjellenes fundament, fjellene som strekker seg mot himmelen, sjøens vannrett interval som rett fram fronter den andre siden. Denne forgjylte andre siden kunne være speilet eller kanskje baksiden til den siden som jeg befinner meg på. Kanskje er det meg som er på andre siden..
Vannets plant og glintrende overflate som holder det på avstand er kun et dekke under hvilken noe mer opprørsk, mørkt lever : man henter fra dypet energien som her gir næring til kraftstasjon.
Andre steder bores det for å hente oljen.
Vannet på Flørli bærer og bringer (besøkende, posten kommer frem til meg). Det er et slags kabel som forbinder meg til resten av verden.
Det er ved å gjennomføre et arbeid i vann at jeg har kunnet begynne med å skape forbindelser mellom spørsmål som vanligvis nærer mine kunstneriske undersøkelser og dette stedets særegenheter. Det har gitt meg mulighet til å åpne opp bresjene for at stedet ikke forblir på utsiden av min forskning men kommer inn i den .
Jeg har fylt med vann latex hansker og lagt dem som klaseformer på en klippe, som en strandet masse med klebrige elementer, så har jeg bundet dem sammen og sammen med algene (som ligner selv på lange gummi strimmler). Jeg har strukket dem noen ganger til bristepunktet. Hand spøkelser, slappe og gjennomsiktige er blitt litt etter litt forvandlet til bobbler, storvommet animerte lommer og danner samtidig en organisk og kunstig helhet, en hybrid vrimmel. Disse flytende, bølgende, bolleskine skulpturer, fylt med den samme veske de flyter i, som maneten som dannes av vannet den lever i.
Denne erfaring blir en slags fremstilling for hele mitt arbeide. Jeg definerer mine undersøkelser som helhet som tentakler, som skaper linker mellom bilder samplet litt overalt, materialer, tekster, ifølge en struktur stadig redefinert og forsterket og som forbinder mine egne verker mellom seg. Vannet her blir til gjæren som skjerper og fremskyver tingene mot deres betydings ytterkant.
Undersøkelsen jeg forfølger på Flørli vever seg progressivt inn i stedet : tråder av mitt jeg vikler seg inn med tråder fra stedet.
På denne måten, aktivitet som å borre, transformere, ekstrahere, handlinger som er sterkt tilstede i Norge pga sitt olje industri, går inn og klinger med mitt arbeids helhetlig dimensjon : skulpturen definerer seg med handlingen om å grave ut og legge til , grave ganger under den synlig overflaten, grave ut gjennom bevisthetens lagene.
Her i Stavanger, har jeg funnet plast materialer, skum, tråder, stumper, ornamenter, intuitivt tiltrukket av deres farger og struktur. Disse materialer og disse begrep er et potensial, et utgangspunkt som i hverdagen legges til det menneskelige materialet og foranderlig møter.
For eksempelt, ser jeg vandrere komme daglig, mennesker som kommer til kai med båt eller grupper med mennesker som drar til fjell for å overnatte. Deres lass kan kunn inneholde det strikt nødvendig. Overlevelse på sjøen og til fjells er også noe jeg har blitt gjort oppmerksom på like etter min ankomst til Norge.
Ideen om å overlate en skulptur til noen som drar ut over sjøen eller for en lang tur til toppene ville sette spørsmålstegn om meningen med selve kunstens iboende betydning. Å ta med seg noe så unyttig som kunst når man laster på seg det strikte overlevelses minimum, ville være å godta å bære mening, å flytter og å transporter den.
Derfor er det min intensjon å avslutte mitt opphold med denne erfaringen, og jeg vil invitere mennesker som kommer forbi Flørli å delta i den.

Frédérique Metzger, septembre 2006